Idag for et år siden!

Dagen idag i 2015 var vi i Ecuador som frivillige. Og det var også i dette fantastiske landet at vi stiftet bekjentskap med bananbrødet. Det bringer tankene tilbake og vi ser derfor tilbake til 1. desember 2015.

Det er ikke noe å si til at en bruker bananer til mye forskjellig i Ecuador. Landet er verdens største produsent av bananer og ca. 1/3 av bananene som finnes på markedet, kommer fra Ecuador. Min første kontakt med bananbrød eller Pan de platano, var i januar 2015, da Kasper og jeg var her for å se nærmere på landet. På en busstur fra Guayaquil til Manta ute ved kysten, kom det flere ganger selgere om bord som solgte mat og drikke. En av disse solgte ferske bananbrød, som fortsatt var lune og da var vi hektet. Siden har vi laget det mange ganger. Kasper elsker bananbrød og bestiller det ofte.

Passer veldig godt i desember måned, men kan selvsagt spises året rundt.
Her følger oppskriften, om du har lyst til å prøve å lage det hjemme.

3 bananer
240 g sukker (gjerne rørsukker)
350 g hvetemel
1 tsk bakepulver
1 tsk kanel
1 egg
4 ss smeltet smør
Litt salt

Da begynner vi. Start med å ta skallet av bananene og skjær de i skiver. Ha de i en stor bolle.
Mos de med en gaffel eller enda bedre med en potetmoser, om du har en tilgjengelig.

IMG_20151125_105357

Ha i sukkeret og rør det godt sammen med de moste bananene. Rør i egget, kanel, bakepulver og det smeltede smøret.

IMG_20151125_105932

Til slutt har du i melet. Rør godt slik at det hele blir blandet skikkelig sammen.
Ha deigen i en brødform, som er foret med bakepapir.

IMG_20151125_112357

Settes i en forvarmet stekeovn på 200 grader og stekes til brødet er ferdig. Dette tar ca. 45 min, men
for å være helt sikker, kan du ta å sjekke med en strikkepinne eller lignende og se om deigen slipper.

IMG_20151201_224609

Velbekomme!

En annerledes søndagsmorgen

Søndagsmorgener bruker å være hyggelige, lange og late. Dette ble en annerledes søndagsmorgen. Når man leser om alt det som skjer rundt i verden, av store og små katastrofer, kan man ikke unngå å bli påvirket. Men, det er likevel ikke noen tvil om at du blir enda mer grepet når katastrofen rammer steder du kjenner og mennesker du har møtt.

Søndagsmorgen og jordskjelv i Ecuador

I dag våknet vi, og resten av verden opp til nyheten om jordskjelvet som hadde rammet Ecuador. Med tårer i øynene og hjertet i halsen, skannet vi alle nyhetssider samtidig som vi sjekket Facebook for å finne ut av hvordan det står til med alle våre venner og kjente. Heldigvis ble det raskt avklart at de fleste av de vi kjenner slapp unna med skrekken. Det er vi glade for. Det vi ikke vet noe om, er hvordan det står til med barna som spesielt Christian og Mathias ble kjent med på fotballbanen. I våre moderne tider, får vi vite om hendelser omtrent i det de inntreffer. Takket være alle moderne duppeditter, som Facebook, mobiler og Skype går det lettere og fortere å få kontakt med folk for å vite at alt er bra, i alle fall så lenge internett fungerer. Til tross for at jeg er fryktelig gammeldags av meg, og absolutt ikke blant dem som er mest bevandret i bruken av denne teknologien, er jeg fryktelig glad for at den finnes. Klumpen i magen blir litt mindre når man hører og leser at kjente er i live. Med tanke på varsler om mulige etterskjelv, har jeg en følelse av at det vil bli mye nyhetsoppfølging på oss fremover.

Jeg er ikke tøffere enn at jeg er glad for at barna mine slapp å oppleve dette. De to, små jordskjelvene mens vi var der, kan ikke sammenlignes med dette. Samtidig får man et stort ønske om å reise over og hjelpe til. Det er godt å vite at Misjonsalliansen er der og fortsetter sitt fantastiske arbeid, uansett hva som skjer. Vi som ikke kan være med direkte får gi vår støtte til de som er ute i felten.

Eline, som her er intervjuet av TV2, er en av volontørene som kom ned etter oss. Det er spesielt å høre henne omtale det som var vårt hus og vårt nabolag.

Fjelltur til Minca

På slutten av vårt opphold i Colombia, leide vi bil og dro opp i Sierra Nevada fjellene. Smale, svingede veier tok oss gjennom et frodig grønt landskap, inntil vi nådde vår destinasjon Minca. Minca er en økolandsby, som fungerer som et utgangspunkt for alle som vil på turer ut i naturen og oppdage alt det vakre denne delen av verden har å by på. Her er det kaffeplantasjer, fossefall og flere hundre ulike fuglearter. Selve byen er et ganske bedagelig kryss, fylt av avslappede, blide mennesker med en forkjærlighet for hengekøyer og et rolig liv.

12822122_10205722461407326_1829966867_n

12528129_10205722344084393_1324330145_n

12596440_10205722447326974_959987700_n

12834631_10205722451727084_1214967136_n

12324923_10205722344204396_490623635_n

Etter å ha vandret litt rundt i varmen, var det på tide med litt mat. Og jammen dukket det ikke opp et sted som het:

1932172_10205722443926889_1648788107_n

Her satt vi på en hyggelig terrasse og nøt deilig mat, servert av en ekte, overvintrende hippie amerikaner.

12834960_10205722346844462_163065977_n

Fotograf: Heidi Appleton

På fotballkamp i Marseille!

Vi liker å gå på fotballkamper. Med vi, menes Mathias og jeg. Fruen i huset syns at det å se på fotballkamp, er like spennende som å se maling tørke (bortsett fra når det er sønnen som er på banen). Men, der jo godt at vi vet bedre 🙂 Så siden vi for tiden er i Sør-Frankrike, hadde vi muligheten for å se enda et stort stadion. Fredag kveld kjørte vi mot Marseille. Her holder fotballklubben Olympique Marseille til, et av Fransk fotballs store lag. Det er ikke lenge siden hjemmebanen til Marseille, Stade Velodrome, ble modernisert til sommerens EM sluttrunde og det er nå plass til 67.000 tilskuere. Det er dog sjeldent utsolgt, skjer stort sett kun mot erkerivalen Paris SG, men desverre gikk denne kampen mens vi var i Colombia. Likevel har Marseille et tilskuersnitt på ca. 44.000, så vi regnet med at det nok skulle bli stemning. At fansen i Marseille, er kjent for å være veldig pasionerte, det visste vi. De stiller store krav til laget sitt og det forventes at Marseille er med å kjempe om mesterskapet hvert år. Så denne sesongen har vært et stort antiklimaks for fansen.

Nå…men vi ankom Marseille og parkerte bilen for enden av den ene metrolinjen. Da slapp vi å stå i kø på vei ut av stadion. Etter en kort tur med metroen gjennom byen, ankom vi stadion. Gikk enkelt og greit å komme seg inn, samt finne plassene våre.

12527714_552903071536386_1534530023_n

Der var en del mennesker på tribunen hvor vi satt, men ikke mange på den andre siden eller på de to endetribunene hvor hjemmefansen holder til. Dette hadde sin forklaring, noe vi fant ut i løpet av kampen.At laget og treneren er presset, det er det liten tvil om. Første inntrykk av dette, kom da spillerne løp på banen. Til en enorm pipekonsert! Det er ikke hver dag at en opplever at hjemmefansen reagerer på en slik måte. Tålmodigheten til fansen i Marseille, er tynnslitt og da kommer det en reaksjon. Flere bannere kom frem og mange med teksten om at treneren må gå. Hjelper da lite at laget lå under 0 – 3 etter 12 minutter!! Okey, det var et uheldig selvmål og Rennes scoret på de tre eneste skudd de hadde. Men likevel. Rundt midtveis av første omgang, ble det sagt noe i en megafon fra den ene endetribunen og plutselig dukket massevis av hjemmefansen opp. De hadde rett og slett blitt under tribunen for å vise sin misnøye. Og ca. 10 min senere, så skjedde det samme i den andre enden, da kom fansen myldrende frem.

Så nesten ut som evakuering av en maurtue fra hvor vi satt. Marseille fikk redusert til 2 – 3 og det kom litt stemning og optimisme på stadion. Flere store sjanser til å utligne, og hva skjer da? Sjansene blir ikke satt, keeper viser verdensklasse og de scorer på kontra. Da knakk laget sammen og til slutt ble det 2 – 5 til Rennes. Marseille sitt største tap på hjemmebane på mange år.

Men flott stadion og helt sikkert en opplevelse å ta med videre. Og om noen vil vite hva husfruen foretok seg mens vi var på kamp, så satt hun hjemme og koste seg med gåselever 🙂

Ny tur til Costeño Beach

Siden vi de siste ukene har hatt besøk fra Norge, var det tid til å besøke Costeño Beach enda en gang.  Var litt for store bølger siste gang, men denne gangen hadde vi sjekket «bølgeutsikten» for området og funnet en dag hvor det så ut til å være mindre bølger. Som sist, var det først med taxi til området ved Calle 11/Carrera 11 hvor bussene går fra, og derfra med buss ut til et stoppested «in the middle of nowhere».

12834551_10205706772495113_1610984991_n

På turen ut mot Costeño Beach, er det en helt annen natur enn på «vår» side av Santa Marta, mye mer frodig og grønt. Turen går igjennom nasjonalparken Tayrona og den ene timen som turen tar, er en flott reise.

12834962_10205706769775045_485854215_n

10544506_10205706770535064_2091927582_n

12804027_10205706773175130_1052893878_n

Etter en fin gåtur ned til stranda og utallige stopp, slik at Heidi (dagens fotograf) kunne ta bilder, var vi klar til å prøve oss på vannet med surfebrett.
Okey, først en liten drink, og så var vi klar. Heidi hadde ikke prøvd det før og jeg har vært ute et par ganger, så har sikkert vært et morsomt syn for de «riktige» surfegutta/jenter. Men er det ikke viktigere å ha det morsomt? Var ganske morsomt denne dagen, også for Heidi. Mindre bølger enn sist, og selv om det ikke lykkedes å stå på brettet, så var det to ganger at vi «traff bølgen» skikkelig. Og da går det fort inn mot strandkanten.

804711_10205706785095428_1355861889_n

Om du lurer på hvorfor det ikke er noen bilder av Heidi på vannet, så skyldes dette at fotografen har sensurert de :).
Etter et par timer, gikk turen tilbake mot Santa Marta i en litt mer moderne buss. Vi trengte å vente i to minutter, så kom denne bussen og tok oss med til Santa Marta.

12833408_10205706795215681_979564374_n

Skulle gjerne ha blitt der ute, det er et fantastisk sted. Og de trengte faktisk folk. Hva skal en si til en slik jobb annonse? Ja takk, gjerne. Men okey, skulle nok ha vært 20 år yngre og faktisk kunne surfe 🙂

12825214_10205706784495413_1826096153_n

Hasta luego Colombia

Etter å ha tilbrakt de siste 7 månedene i Sør-Amerika, var det på onsdag tid for å ta avskjed. Vi dro fra Santa Marta i Colombia på formiddagen og videre til Frankrike. Etter en «liten» reise på 26 timer, ankom vi vårt nye bosted, Sauvian i Languedoc, Frankrike. Turen gikk fra Santa Marta til Bogota, derfra til Barcelona, tog til Beziers og til slutt taxi de siste 9 kilometerne.

IMG_20160311_204237

Det var tøft å forlate Colombia, spesielt for mannen i huset. En blir fort avhengig av varmen, lydene, duften, menneskene…men, vi har jo også savnet den franske maten. Vi fokuserer på det positive og har allerede vært i butikken for å handle mye av det vi har savnet. Skal ikke kjede dere med detaljene, men la oss si det slik at Carpaccio, ost, foie gras, salami, leverpostei, eplekompott, rosèvin, tartar og en del mer stod på dagens handleliste.

Utover shopping av mat, så har vi brukt den første dagen på å prøve å tilpasse oss varmen. Eller skal vi si mangel på varme. I går da vi ankom, var det 7 grader. Noe litt annet enn de 25-30 grader på natta, som vi har vært vant med de siste 7 månedene. I løpet av dagen i dag, har temperaturen vært oppe på 17 grader og solskinn. Ikke helt det samme, men med litt tilvenning, så overlever vi nok.

IMG_20160311_204247

Inntil temperaturen blir litt mer «hjemmevant», får vi trøste oss på kjøkkenet. Og kjøkkenet er faktisk ganske bra. Vi fikk testet det i dag, med stekt Bar (fisk fra Middelhavet) og en escabeche med bønner, løk og purre, sautert i smør.

De neste dagene kommer litt flere historier om de siste dagen i Colombia 🙂

IMG_20160311_205602

Hva møter en på veien i Santa Marta?

Når en går rundt i gatene i Santa Marta, ser en mye rart. I en by med ca. 400.000 innbyggere, er det kanskje ikke så merkelig. På vei til surfestedet, La Costeño Beach, kommer en gjennom området hvor det nye markedet ligger. Utover markedet, som ligger i et eget stort bygg ved Calle 11/Carrera 11, er det butikker langs veiene i hele området.

12834918_10205706761654842_838165688_n

Ikke alt vil gå under kategorien butikk i Skandinavia, men det er steder hvor det selges varer av alle slag. Trenger du en ny do eller annet utstyr til badet, er dette tydeligvis stedet.

12822088_10205706762334859_286647788_n

Mat finnes det også her. Maten fås i alle aldre, fra babyer og til ferdig vokste…kyllinger. Livet kan virke brutalt når en ser slikt, men det er nå en gang slik naturen fungerer.Her kjøper en kyllingene i den alder en ønsker, lar de bli voksne hjemme og så er det mat på et tidspunkt.

12834962_10205706769775045_485854215_n

Det er en lang dag for selgerne i de mange butikker/boder og trenger en å sove et par timer, da drar du ikke hjem for å sove!

12071893_10205706768415011_1092102812_n

Joggetur i varmen!

Vi har for øyeblikket besøk fra Norge, av Vivians venninne, Heidi. Selv om Heidi er her på ferie i 3 uker, så har hun vært ute på et par løpeturer de siste ukene for å holde formen ved like. Undertegnede har selv vært ute et par ganger, og i det siste har det vært bakkeløp som har stått på programmet, skikkelig oppover bakke. Syns da jeg skulle være snill og grei og invitere Heidi med på en joggetur. Siden jeg liker å løpe når det er varmt, var hun til å begynne med ikke helt fornøyd med tidspunktet for utfordringen, kl. 11.00. Skal sies at det på dette tidspunkt, er godt over 30 grader i skyggen og som vanlig strålende sol.

12825507_10205691839921808_1643239968_n

Det er relativt bratt, vil tippe at det går oppover i ca. 1 kilometer. På ujevn vei, i varmen og med en stigning på kanskje 15-25%, da er det beintøft. Men, vi kom opp og fra toppen kan en nyte en fantastisk utsikt over hele byen vi bor i til den ene siden og en liten bukt, til den andre siden. Nedover er selvsagt noe enklere enn opp, men likevel vanskelig nok. Så begge var litt slitne når vi kom frem til stranda. Etter en forfriskende badetur, var det tid for å snu ruten og begynne turen opp mot toppen igjen. Det var tungt, veldig tungt da det er noe brattere på denne siden. La oss si det slik…en merker veldig godt syren i leggene etter et par hundre meter, og det er fortsatt langt til toppen.

12784678_10205691844401920_1223137992_n

Vi rakk også en liten fotosesjon, før vi begynte turen nedover mot byen igjen. Beina har det fint nå og om dette ikke har forandret seg til i morgen, er vi klar til en ny tur på søndag. Greit at Heidi er på ferie, men en må holde seg i bevegelse 🙂

12835036_10205691844641926_456788010_n

12833339_10205691831961609_1915200727_n

Jenter ut på tur!

Selv om vi frivillig har dratt ut i utlendighet, er det absolutt helt fantastisk med besøk hjemmefra. Ikke før hadde våre to fine (og svært savnede) dansker forsvunnet ut døra, før en super og savnet venninne stod i åpningen. Hun rakk å sove ut før vi hev oss på en jentetur til Cartagena de Indias. Fire timers busstur, en overnatting og så fire timer hjem igjen. Inni mellom skravlet vi mens vi vandret i timevis rundt i den sjarmerende og nydelige gamlebyen.

Far i huset hadde funnet et lite, pittoresk hotell til oss jenter inne i gamlebyen.

12767515_10205651351989635_263998292_n

Da var det bare å begynne vandringen:

12767732_10205651368590050_1499949593_n

12596463_10205651369590075_2012353645_n

Selgere av ferskpresset juice er definitivt redningen i varmen 🙂

12784216_10205651372430146_591655317_n

En tur med hest og vogn er en sjarmerende del av opplevelsen i gamlebyen

12788203_10205651362069887_800666213_n