Julemat verden rundt

Så er vi igang med desember måned. Dagene er korte, det er kaldt de fleste steder og hos mange er juleforberedelsene i full gang. Dette betyr innkjøp av mye julemat, baking av julekaker og selvsagt må det ordnes julegaver til hele familien. Slik er det også mange andre steder rundt om i verden og da vi var i Ecuador i fjor i november og desember måned, så var det like mye julepynting der, som vi finner her i Norge. Kjøpesentrene starter med å pynte i begynnelsen av november måned, juletrærne kommer frem og i motsetning til her, så er de alle i plast og kan ha flere farger. Men en ting som er litt morsomt å tenke på er hva man egentlig spiser på juleaften i mange av de landene vi har besøkt gjennom de siste 20 årene. Vi har derfor brukt litt egne erfaringer og gjort litt undersøkelser for å finne ut av dette. Vi starter med de to landene der vi tilbrakte desember 2015.

Julemat i Ecuador

Her er det ikke de store tradisjoner når det gjelder selve julemiddagen eller julemat. Og likevel spiser de fleste kalkun på selve juleaften. Det er vanlig at hele familien samles og så begynner julemiddagen ganske sent, faktisk rundt midnatt mellom 24. og 25. desember, da pakkene ikke åpnes før den 25 desember. Etter at kalkunen har blitt spist er det tid for dessert. Mange spiser «Pan de Pascua» som er en kake/brød med kandiserte frukter og minner litt om en norsk julekake.Pan de Pascua

Julemat i Colombia

Colombia er et stort land med mye fjell samt en lang kyststrekning ut mot det Karibiske hav. Her er det også egne tradisjoner for julemat. Også her er det vanlig de fleste stedene å spise middag rundt midnatt. Mange steder spiser de svinekjøtt på ulike måter og gjerne helstekt og fylt med f.eks. ris, erter og krydderier. Da står grisen og koser seg det meste av dagen inntil familien setter seg til bords ved midnatt. Lechona

På tirsdag går vi videre og ser på hva som er typisk julemat i Costa Rica og India.

En lang reise er slutt

For snart 10 måneder siden, forlot vi Norge for å dra på vår lengste reise noengang. Nærmere bestemt 27. august tok flyet av fra Gardermoen med kurs mot Orlando i USA. Etter et par dagers avklimatisering i varme Florida, tok vi flyet videre til Colombia og Santa Marta ved den Karibiske kysten. Her oppholdt vi oss i 3 uker før vi reiste videre til det første store målet på reisen vår, å jobbe som fotball voluntører for Misjonsalliansen i Ecuador.
Reise

Guayaquil

Vi ankom Guayaquil i Ecuador i midten av september måned og skulle tilbringe de neste 3 månedene i denne enorme byen. En ganske stor kontrast fra lille Moss med sine 35.000 innbyggere til en by med mer enn 3 millioner innbyggere. Men, vi ble tatt veldig godt i mot av Misjonsalliansens utsendinger og også av barn og unge i de fattige områdene, som vi skulle trene i fotball. Med spansk undervisning på formiddagen og fotballtrening på ettermiddagen, gikk tiden veldig kjapt og før vi fikk sett oss om, hadde de 3 månedene gått. Vi fikk da også sett litt av Ecuador. Blant annet byen oppe i skyene, Cuenca og Salinas ved det vestligste punktet i Sør-Amerika.
IMG_20151115_121819
Vi forlot Ecuador et par dager før jul og tok en spennende tur tilbake mot Colombia. Denne gangen med buss fra Quito til grensen ved Colombia og derfra ny buss til Pasto, en mindre by i den sørlige delen av Colombia. Etter en enkelt overnatting i Pasto oppe i fjellene, fløy vi tilbake til Santa Marta ved den Karibiske kysten.IMG_20151220_133956

Juleaften i varmen

Det ble en alternativ juleaften i Santa Marta, med strandtur på ettermiddagen og en annerledes julemiddag på terrassen i 30 varmegrader. Men, det gikk fint og nyttåraften ble feiret samme sted. I Colombia ble vi i totalt 3 måneder og hadde besøk av Sia (Christians datter fra Danmark) og en venninne fra Norge. Vi fikk besøkt Cartagena på nytt, prøvd å surfe på store bølger, opplevd den koselige byen Minca i fjellene og verdens neststørste karneval i Barranquilla. Resten av tiden gikk med til å nyte den avslappede stemningen i Colombia og den vennlige og imøtekommende befolkningen. Og selvsagt nyte varmen døgnet rundt. 12834551_10205706772495113_1610984991_n
I midten av mars måned, gikk turen tilbake til Europa og Frankrike. Her ble det først et opphold på 2 måneder i Languedoc ved Beziers. Vi bodde i en liten by utenfor Beziers, i eget hus med basseng og husdyr ( en katt og senere et par små fugler). kasper og bella Med en temperatur forskjell på kanskje 25 grader i forhold til Colombia, så var det rimelig kaldt den første tiden. Uansett var det deilig å komme til Frankrike og nyte den gode maten som vi savnet en del i Sør Amerika. Ble vel litt vel mye god mat i forhold til hva vi hadde tenkt oss, men det får nå være. 2 måneder senere flyttet vi til Paris, nærmere bestemt Cormeille-en-Parisis i utkanten av hovedstaden. IMG_20160512_175256

Herskapshus i Paris

Her bodde vi i et flott herskapshus med 1800 tallet, med utsikt til La Defense og Eiffeltårnet. Et veldig koselig fransk ektepar på 80 år, bodde i første og andre etasje, mens vi leide tredje etasje. Med dette praktfulle huset som base, fikk vi sett litt mer av Paris samt hadde besøk av Vivians mamma og enda en venninne. I tillegg kom Sia på besøk med sin kjæreste. Så til tross for at turen måtte avsluttes en uke før tid på grunn av streik og flom i Paris, så ankom vi Norge d. 13. juni, knappe 10 måneder etter vi forlot landet. Mange opplevelser rikere.

En annerledes søndagsmorgen

Søndagsmorgener bruker å være hyggelige, lange og late. Dette ble en annerledes søndagsmorgen. Når man leser om alt det som skjer rundt i verden, av store og små katastrofer, kan man ikke unngå å bli påvirket. Men, det er likevel ikke noen tvil om at du blir enda mer grepet når katastrofen rammer steder du kjenner og mennesker du har møtt.

Søndagsmorgen og jordskjelv i Ecuador

I dag våknet vi, og resten av verden opp til nyheten om jordskjelvet som hadde rammet Ecuador. Med tårer i øynene og hjertet i halsen, skannet vi alle nyhetssider samtidig som vi sjekket Facebook for å finne ut av hvordan det står til med alle våre venner og kjente. Heldigvis ble det raskt avklart at de fleste av de vi kjenner slapp unna med skrekken. Det er vi glade for. Det vi ikke vet noe om, er hvordan det står til med barna som spesielt Christian og Mathias ble kjent med på fotballbanen. I våre moderne tider, får vi vite om hendelser omtrent i det de inntreffer. Takket være alle moderne duppeditter, som Facebook, mobiler og Skype går det lettere og fortere å få kontakt med folk for å vite at alt er bra, i alle fall så lenge internett fungerer. Til tross for at jeg er fryktelig gammeldags av meg, og absolutt ikke blant dem som er mest bevandret i bruken av denne teknologien, er jeg fryktelig glad for at den finnes. Klumpen i magen blir litt mindre når man hører og leser at kjente er i live. Med tanke på varsler om mulige etterskjelv, har jeg en følelse av at det vil bli mye nyhetsoppfølging på oss fremover.

Jeg er ikke tøffere enn at jeg er glad for at barna mine slapp å oppleve dette. De to, små jordskjelvene mens vi var der, kan ikke sammenlignes med dette. Samtidig får man et stort ønske om å reise over og hjelpe til. Det er godt å vite at Misjonsalliansen er der og fortsetter sitt fantastiske arbeid, uansett hva som skjer. Vi som ikke kan være med direkte får gi vår støtte til de som er ute i felten.

Eline, som her er intervjuet av TV2, er en av volontørene som kom ned etter oss. Det er spesielt å høre henne omtale det som var vårt hus og vårt nabolag.

Churros!

IMG_20160321_222118

Det er ikke alltid det trengs så mye for å glede ungene våre. Yngstegutt er en av de, som kan glede seg over svært lite. En av de første ukene vi var i Ecuador, kjøpte vi Churros utenfor katedralen i Guayaquil. Kasper smakte på de og var helt solgt. Det måtte vi bare kjøpe mer av. Vi kjøpte et par poser til, men…siden fant vi dem ikke igjen.

Churros dukket heller ikke opp i Colombia og med jevne mellomrom har Kasper spurt etter dem. Vi kommer til Frankrike og skal handle mat på vårt favoritt supermarked, Carrefour. Og hva finner vi i frysedisken? CHURROS, okey de er frosne, men skal kun varmes i olje, det skal strøs på sukker og så kan de nytes.
Så det prøvde vi i kveld og som bildet viser – Kasper er lykkelig 🙂

Tilbakeblikk på Ecuador

Det er noen uker nå siden vi forlot Ecuador og alle våre kjente. Jeg kan, med hånden på hjertet, si at tiden der var spesiell og noe ingen av oss kommer til å glemme. Vi fikk gjort halvparten av det vi hadde planer om. Mor kom seg verken til Las Penas eller fikk kjøpt sko (jeg satser på at jeg kan låne av deg, Elisabeth :-)), turen til Peru ble det heller aldri noe av. Til gjengjeld fikk vi gjort masse vi egentlig ikke hadde planlagt.

Vi var på akutten med far i huset, vi lærte at tid er et veldig relativt begrep (her lever de med prinsippet: det skjer i dag, i morgen eller aldri. Ingen grunn til panikk), vi bakte haugevis med kanelsnurrer, sang i kor, trente med kengurusko på bena, lærte at når du løper så løper du midt i veien, men ikke under trærne for da kan iguanaene tisse på deg, vi ble eksperter i taxi og å passe på at sjåføren ikke snakket i mobil (=planlegge noe muffens), vi lærte at venner og flotte folk dukker opp over alt, at en aldri kan le for mye og eldstegutten vet nå definitivt hvordan han skal posere foran kamera.

IMG_20151117_130221

Vi oppdaget hvor hyggelig det var med hushjelp. Ikke bare fordi hun vasket, men aller mest fordi hun ble en god venn. En som lærte oss hvor mye det betyr å si hei og ha det. En som lærte oss hvor viktig det er å alltid prøve å forstå mennesker som ikke snakker samme språk som deg. Vi kommuniserte med noen spanske ord, kroppsspråk, google translate, spansktalende medboere og ikke minst, så kommuniserte vi via mat. Mat knytter alle sammen, enten det er snakk om kanelsnurrer eller en deilig middag.

Vi har delt hus med mange flotte folk. Vi hadde gleden av å bo sammen med Andreas, Roy og hans to gutter, Kristin og den gale og fine gjengen fra Stavern Folkehøyskole og de tre flotte, gledessprederne fra Bibelskolen i Grimstad. Med glimt i øyet og kjærlighet i hjertet, kan jeg trygt si at alle disse medboerne våre lærte oss masse om oss selv og om menneskeheten generelt. Vi er veldig glade for at dere alle har vært og er en del av våre liv og opplevelser.

IMG_20151118_124104

Avskjed med guttene!

Siste uke måtte vi dessverre ta avskjed med guttene som vi har vært med å trene de siste par måneder.
Det passet seg slik at de hadde siste treningsdag før juleferien, onsdag 16 desember. Det var da vanlig at de sluttet med en liten fest.

IMG_20151216_143931

Her ble det servert brus, sandwich og godteri. Ikke i overdådige mengder, men slik at det var nok alle.
I tillegg var det et par taler fra laglederen og den faste treneren, stolleken og dans til salsamusikk. Folk flest i Ecuador liker å danse, også gutta.

Alle fikk hver sin fotball av kommunen i Guayaquil og det var noe som vakte stor glede blant guttene. Det er ikke vanlig å ha sin egen ball og når vi har kommet på trening før treneren, da har flere smågutter løpt rundt og sparket til en ramponert fotball uten luft.

IMG_20151216_161404

Etter at vi hadde hjulpet dem med å få luft i ballene, var det tid for å ta avskjed.
Vi fikk klem fra de fleste og de med telefon skulle ha oss som venner på facebook :).
Det har gjort et stort inntrykk å være der i 3 måneder og på en eller annen måte føltes det helt naturlig å være ute i «zona» aka slummen og spille fotball med disse guttene.

IMG_20151216_150202

IMG_20151216_145952_BURST001_COVER

For min del (pappa i huset), så håper jeg at vi ser dem igjen om et par år. Hadde vært stort å reise tilbake igjen, se hvordan de har det og spille fotball med de et par måneder til. Eller møte de på Sør Cup sommeren 2017 (2016 er det jentene som får ta turen til Norge).

Julehilsen fra Misjonsalliansen

Hverdagen vår er til tider variert. I forrige uke fikk vi være med å hjelpe til med å pakke ferdig julehilsenen Misjonsalliansen i Ecuador sender ut til nær tre tusen faddere i Norge. Barna som går på skolene som Misjonsalliansen jobber sammen med har hatt juleverksted og laget julekort som skal sendes til Norge. Julekortene er prydet av barnas fingeravtrykk, omgjort til reinsdyr i anledning temaet.

IMG_20151121_235301

I tillegg får alle faddere i år et smykke. Smykket er skåret ut i ecuadoriansk kokosnøttskall og motivet er en Jesusfisk. Bak smykket står Nestor med kone. Han har med mikrolån fra D-MIRO, kunnet starte egen bedrift. To måneder har han brukt på prosessen og smykket har blitt riktig vakkert.

IMG_20151121_235248

Dersom du kunne ønske deg en slik hyggelig julehilsen til neste år, anbefaler jeg deg å ta en titt på hjemmesidene til Misjonsalliansen. Misjonsalliansen hjelper barn, unge og voksne som har en tøffere hverdag en vi kan forestille oss. De jobber direkte sammen med lokalbefolkningen og det er mange prosjekter som trenger støtte.

Malecón 2000

Her om dagen var vi to voksne på tur. Noen romantiske timer helt for oss selv, sammen med alle de tusenvis av andre som nøt fridagen på byens store promenadegate, Malecón 2000.

IMG_20151101_155302

Malecón 2000 er en stor promenadegate, som går langs bredden av elven Guayas. Gaten er cirka 2,5 kilometer lang (i alle fall i følge wiki) og inneholder kino (første IMAX i Sør-Amerika), lekeområder, restauranter, fontener, utkikkstårn, monumenter, museer, utstillinger og massevis av selgere. Det er et veldig trivelig sted og morsomt å vandre rundt og titte på alt og alle. Promenaden er det mest besøkte stedet i hele byen, så her er det alltid nok å se på.

IMG_20151101_155315

IMG_20151101_162507

IMG_20151101_162120

IMG_20151101_162520

På vei hjem igjen, på jakt etter riktig metrovia stasjon, kom vi forbi disse morsomme husene:

IMG_20151101_165507

IMG_20151101_165510

IMG_20151101_170247

Metrovia er et ganske genialt system her i byen, som tillater deg å kjøre rundt i en del av byen for to norske kroner. Slikt liker vi!

IMG_20151101_171518

Tannlege i Ecuador

Mottoet vårt om at vi ikke har vært overalt, men at det står på listen gjaldt definitivt ikke tannlegekontorer verden over. Men nå har altså mor i huset prøvd det og. Takket være snille Rebekka, som varmt anbefalte sin tannlege og bokstavelig talt dro meg med, ble den vonde visdomstanna fjernet.

Tannlegekontoret ligger i den absolutt rikeste delen av byen, Samborondon, som egentlig ikke er en del av Guayaquil. Det er et selvstendig sted, der de rike beboerne betaler mindre skatt enn andre. Det er viktig å gå til en tannlege med godt omdømme og ordentlige forhold. Hjelper jo litt at de snakker litt engelsk og. Her fikk altså tanna mi og jeg VIP behandling. Masse bilder ble tatt av munnen min før kirurgen satte i gang. Han hadde bodd 14 år i New York og kalte meg konsekvent sweatheart og love. DET.LIKTE.VI 🙂 Jeg fikk pledd på og ble koblet til ulike monitorer. Tannlegen var dyktig og tanna forsvant uten problem.

Medisiner på resept til den nette sum av 13 dollar:
IMG_20151028_123618

VIP behandlingen har fortsatt hjemme. Da min bedre halvdel har laget næringsrik suppe til kona som har reduserte tyggeevner for tiden:
IMG_20151029_103326

Får VIP behandling av sønnen også. Han ler seg skakk hver gang han ser sin kjære mors skjeve fjes.